FORORD

Vi har valgt å skrive en oppgave om en aktivitet som ikke alle kjenner til. Aktiviteten er lite belyst og med få unntak finnes det ikke litteratur om den. Derfor er store deler av oppgaven basert på intervju og samtaler med personer som vet mye om emnet, samt egne erfaringer. Aktiviteten er BASSE. Gjennom denne oppgaven vil vi fortelle hva basse er, litt om hvor den kommer fra og hvordan basse spilles.

Våre intensjoner med oppgaven er å stimulere til økt bassespill, og orientere om aktiviteten slik at flere får høre om basse og vite hvordan det spilles. På bakgrunn av det har vi lagt ved et idehefte som vedlegg, slik at alle som vil lære barn å spille basse har et dokument å støtte seg på. Det kan være lærere, aktivitetsledere eller andre som jobber med barn som kan ha interesse av et slikt idehefte. Også barn med interesse for å lære seg basse kan ha utbytte av å lese dette idehefte.

Som lærerstudenter var det naturlig å rette søkelyset mot grunnskolen og drøfte hvordan basse kan brukes i undervisningen av skolebarn. Denne oppgaven må ikke sees som en fasit på hvordan basse skal spilles eller bør læres, men være et veiledningsdokument i dette arbeidet.

Vi vil rette en stor takk til Stein Johansen ved Sosialantropologiskinstitutt ved Universitetet i Trondheim for god veiledning og bakgrunnskunnskap. Uten han ville det vært vanskelig å lage denne oppgaven. Vi vil også takke Svein Didriksen for hans bidrag, og vår veileder ved HiST avd. for lærerutdanning, Ragnar Hofsnes. Vi håper oppgaven kan bidra til å øke basseaktiviteten blant barn i Trondheimsdistriktet, og kanskje andre deler av landet.

1.0 INNLEDNING

1.1 BAKGRUNN FOR OPPGAVEN

Vi valgte å skrive om emnet basse fordi vi visste at det ikke var skrevet noe om det fra før. Vi ville lage en oppgave som kunne brukes til å formidle bassetradisjonen. Vi visste at basseaktiviteten holdt på å forsvinne og ønsket å snu denne trenden. Tanken var å lage en oppgave som ikke skulle settes i hylla ved Høgskolen i Sør-Trøndelag, men som kunne brukes til å lære bort basseaktiviteten til nye generasjoner. Vårt ønske er å videreføre tradisjonen og sørge for at basseaktiviteten ikke forsvinner.

1.2 TEMA OG PROBLEMSTILLING

Vi har valgt temaet: Basse. Og vi har satt opp følgende problemstilling:

– Hvordan fremme basseaktiviteten og stimulere til økt bassespill?

I oppgaven vil vi bruke ordene bassespill, basseaktivitet og å spille basse om selve måten å spille på. Vi vil også bruke ordet basse om selve spillet. Ordet basse/en basse brukes også om gjenstanden det spilles med.

1.3 AVGRENSING AV OPPGAVEN

Vi har valg å se på hvordan vi (og andre) kan øke basseaktiviteten blant barn. Vi vil rette søkelyset mot skolen, se på hvorfor basse bør spilles der og hvordan aktivitetsnivået kan økes. Vi vil også gi noen begrunnelser for hvorfor barn bør spille basse. For å finne ut hvordan en kan fremme basseaktiviten i dag har vi tatt et blikk tilbake i tid, da det ble spilt mye mer basse.

Basse er en aktivitet med mange ulike spillemåter og regler. I vårt ideheft presenterer vi bare en form for bassespill, den som spilles/har blitt spilt mest i Trondheim.

1.4 OPPGAVENS OPPBYGNING

Oppgaven er delt i to. Oppgaven består av drøfting og refleksjon over problemstillingen. Den har også et idehefte som er lagt ved som vedlegg (Vedlegg 1). Dette heftet er ment å gi lærere eller andre nok kunnskaper om spillet slik at de kan formidle det til barn. I innledningen fortelles det hva oppgaven går ut på. Først i hoveddelen nevnes det litt om hvorfor basseaktiviteten har gått tilbake, så reflekterer vi over hvordan basseaktiviteten kan økes. Denne delen av oppgaven, som vi også har valgt å legge størst vekt på, er ikke så lang. Dette betyr ikke at vi ikke har reflektert for lite på denne delen, men det skyldes at vi bare har funnet en effektiv måte som vi kan bidra med i dette arbeidet (ideheftet må også sees på som en del av denne refleksjonen).

Til slutt i hoveddelen kommer vi med noen begrunnelser for hvorfor barn bør spille basse både i og utenfor skolen. Det er lagt ved et idehefte som vedlegg til oppgaven. Dette heftet er ment som veiledning for folk som vil lære barn om basse. Det inneholder noe historikk, spilleregler og tips til hvordan en kan lage en basse.

1.5 METODE

1.5.1 Innhenting av stoff

Siden det så og si ikke finnes skriftlig stoff om temaet basse har vi samlet inn de aller fleste opplysninger muntlig. Vi har snakket med folk som har spilt mye basse og som har samlet inn litt stoff om det. Spesielt arrangørene av det uoffisielle VM i basse i 1981 og 1986 hadde samlet inn en del informasjon om historie og regler. Vi foretok intervju av to personer, Stein Johansen og Svein Didriksen, og store deler av oppgaven er basert på disse intervjuene. I tillegg har vi støttet oss til våre egne erfaringer med basse og måten det ble praktisert da vi gikk på skolen.

For å finne begrunnelser til at barn bør spille basse har vi støttet oss til relevant teori om barns fysiske utvikling og trening av motorikk. I tillegg har vi sett på hva de nye læreplanene trolig vil legge vekt på.

1.5.2 Feilkilder

Den største feilkilden er at våre opplysninger i stor grad er begrenset til ett geografisk område. Vårt kildemateriale er begrenset til Trondheim og hvordan basse har blitt spilt og spilles der. I tillegg stammer opplysningene hovedsakelig fra 60-årene og oppover til i dag. Vi har kun få opplysninger om hvordan det var før denne perioden.

Fra våre kilder har vi fått opplysninger om hvordan basse har blitt spilt/spilles og utbredelsen av det andre steder i inn og utland. Vi har ikke gått tilbake og sjekket disse opplysningene ytterligere, slik at de kan være unøyaktige og/eller uriktige. Når det gjelder utbredelsen av bassespillet kan det spilles andre steder og på andre måter enn det vi har funnet fram til. Spesielt opplysningene om bassespill i utlandet er trolig mangelfull.

Basse spilles på ulike måter fra sted til sted. Variasjonen i aktiviteten gjør at de reglene vi har gjengitt her, ikke trenger å være de som brukes mest. I Trondheim er det disse som er mest vanlig, men vi vet ikke om de er det andre steder i landet. Det kan også forekomme at vi har glemt av regler eller tolket dem feil. Den dalende interessen for bassespillet har vi begrunnet ut fra samfunnsforandringer. Ingen vet hva denne trenden skyldes, men vi har valg å tolke de samfunnsmessige forholdene som den mest trolige forklaringen. Våre tolkninger trenger selvfølgelig ikke å være riktige.

2.0 HOVEDDEL

2.1 HVORFOR HAR BASSEAKTIVITETEN GÅTT TILBAKE?

2.1.1 Historisk perspektiv

Med hensyn til teorier om bassespillets opphav, befinner basseforskninga i dag seg på omtrent samme nivå som eventyrforskninga ved begynnelsen av det forrige århundret. Uvissheten er stor og kildematerialet lite. Vi har ikke gått så grundig til verks at vi vet hva som er det egentlige opphavet til basse. Vi har heller ikke funnet ut hvorfor det heter basse, eller hvor stor utbredelsen av aktiviteten er i virkeligheten.

“En mulig teori har vært å sette den bakre grensa for opphavet til bassespillet til oppfinnelsen av sykkelslangen (slutten av 1800-tallet). Det kan jo virke som en logisk og naturlig teori, men den blir svekket av at bassen ikke alltid har vært laget av en sykkelslange, slik vi kjenner den i dag. Sykkelslangebassen er i stor grad et resultat av velstandssamfunnet – i gamle dager ble istykkerkjørte og punkterte sykkelslanger lappa i stedet for at en kasserte og brukte dem som råstoff til å lage basse av. En eldre informasjonskilde kunne opplyse at den vanligste formen for basse i årene etter den første verdenskrigen var luer eller votter som var sammenrullet.”
(ref. Bjørn Sørensen: Basse – ein trøndersport)

“En annen teori kan være at basse oppsto når fotballen kom. Å trikse med bassen har mye til felles med den triksingen fotballspillere gjør og reglene har mange fellestrekk. Basse kunne ha oppstått fordi det var dyrt å kjøpe fotball, fotball var forbudt enkelte steder (bl.a. skoler) og at bassespillet krevde mindre plass enn fotball. Fotballen kom også til Norge, i organiserte former, ved århundreskiftet. Teorien om at opprinnelsen av basse har sammenheng med fotball blir styrket ved at mange ledende fotballspillere i Trondheim har vært kjent som eminente bassespillere, f. eks. Odd Iversen, Ola By Rise, Tore Lindseth, Svein Didriksen og mange flere.” (ref. Stein Johansen)

“Mye tyder på at Trondheim har vært det opprinnelige sentrum for bassespillets spredning, i Norge. Ingen andre steder i landet er bassen så utbredt som i Trondheim. Ut fra Trondheim har bassen spredt seg til trøndelagsfylkene og videre ut til andre steder i landet. dette kan trolig forklares med at utflyttere fra Trondheim har tatt med seg bassetradisjonen til nye steder. Utenom Trondheim er basse utbredt i Mo i Rana og Larvik. At basse spilles mye i Mo I Rana kan komme av tilflyttede trondheimsfamilier som hadde tilknytning til Norsk Jernverk. Til Larvik kom sannsynligvis bassen med innflytteren Mons Mjelde jr. i 1956 / 57 , men der spilles det med firkantede ruter). Ellers finnes det visse bassetradisjoner i Kyrksæterøra, Ski (ved Oslo), Kristiansund, Vesterålen, Lier og sikkert flere steder som vi ikke har fått nyss om.”
(ref. Stein Johansen)

“I Trondheim var interessen for basse størst rundt midt på 60-tallet. På slutten av 60-tallet begynte interessen å gå nedover, og denne trenden har bare fortsatt slik at bassetradisjonen står svakere enn noen gang. Det kan skyldes de samfunnsendringene som vi opplever. Barn har mye organisert fritid slik at de ikke har tid til å spille basse eller andre frileiker. En annen årsak kan være at tilgangen til sykkelslanger muligens har blitt mindre”
(ref. Stein Johansen)

“I basse er det et begrep som heter basserute. Til tross for det navnet gir uttrykk for er det mest vanlige at basseruten er formet som en sirkel. En kilde kan fortelle at basserutene i 1920 årene virkelig var formet som en rute, dvs. kvadratisk. Årsaken til at ruten har blitt en sirkel kan være flere. En sirkel er lettere å forsvare enn et kvadrat (langt til hjørnene) og en sirkel er lettere å streke opp. Likevel har man beholdt begrepet basserute.Dette er den eneste ruten vi vet om som blir definert som en sirkel.”
(ref. Bjørn Sørensen)

“Om bassens utbredelse i utlandet har vi fått vite at det spilles mye basse i Sør-Marokko uten at vi vet hvor gammelt fenomenet er og/eller om det er noen historisk forbindelse mellom spillets utbredelse i Marokko og Trondheim. Marokkanerne spiller også med basser av sykkelslanger, men uten ruter. Det spilles også basse i en øy i Karibien og i en landsby i Nord-Italia, i det siste tilfellet p.g.a. turister fra Trondheim.
I Kansas City spilles det også basse (observert av Stein Johansen i 1989), Malaysia der det spilles det med basse laget av bast, Hong Kong (sett på tv av Stein Johansen), Ghana (infokilde Stein Roll), Japan, Taiwan og sikkert mange andre steder. Omfanget av spillet og hvordan det spilles i utlandet er vi usikker på. Som norske patrioter kan vi støtte oss til en teori som går ut på at norske sjømenn har tatt med seg bassen ut i verden!
Det finnes sikkert også ulike typer spill/leiker om ligner på basse rundt om i verden. I blant annet Danmark og USA er det noe som heter “footbag” og som ligner på basse. Her brukes en liten ball på størrelse med en golfball og som er fylt med små erter/kuler.”

2.1.2 Samfunnsmessige forhold

Bassespill har nå blitt en sjelden begivenhet og et ukjent begrep for mange barn på skolene i Trondheim, hvorfor ?. Denne negative utviklingen har vi ikke funnet noe konkret svar på, men vi tror at samfunnsendringene spiller en stor rolle.
I vårt moderne samfunn er hverdagen preget av økende organisering og institusjonalisering og det organiserte samfunn. Dette gjelder også for barna. De tilbringer mye tid i barnehage og skole slik at det blir lite tid til lek i nabolaget. Idrettslag, korps, klubber osv. tar mer og mer tid. Denne utviklingen har ført til at barna har fått mindre tid til frilek.
For barna er idrett den største organiserte aktiviteten . Nå begynner flere barn med organisert idrett allerede omkring skolestarten (noen begynner også før). En årsak til denne utviklingen er stadig økende krav til spesialisering. Før i tiden trengte man ikke å trene tre-fire ganger i uka for å bli med på klubblaget i fotball. Det mangler heller ikke tilbud på turneringer, så fritiden i mange helger blir også brukt til organisert idrett. Vi tror at organisert idrett sammen med det økende tilbud av fritidsklubber og andre organisjonstyper opptar en større del av barns fritid nå enn tidligere. Dette er ikke automatisk en negativ utvikling, men et faktum er at da blir den tiden som barn har til frilek mindre.

Mediene har også fått stor innpass i vårt moderne samfunn. TV (ofte med tilgang på mange TV-stasjoner), video, TV-spill, og PC finnes nå i mange hjem. Før i tiden var det TV- titting kun på kveldstid, mens nå til dags kan barna ofte bare å skifte kanal og de har TV-underholdning hele dagen. Barna tilbringer stadig lengre tid med alle disse “passive” aktivitetene. Vi tror at spesielt PC, som er det siste “allmannseieproduktet”, vil få et enda større innpass i barnas hverdag i fremtiden.

Økt velstand er et viktig stikkord når en skal prøve å finne årsaken til disse “passive” aktivitetenes inntog i barns hverdag. Da vi var i grunnskolealder hadde vi ikke alle disse mulighetene. Vi var ikke så materialistisk utstyrt som de fleste barn er nå. Vi måtte i større grad aktivisere oss selv i fritiden, men nå rekker ikke barna å kjede seg slik at de får behov for aktivisere seg selv. Det var ikke bare å låne en video eller TV-spill for å få fritiden til å gå.
Barna nå til dags har ikke behov for så stor kreativitet for å aktivisere fritiden sin, de kan få mye lagt opp i hendene. Vi tror at denne utviklingen er en vesentlig grunn for at slike selvaktiviserende aktiviteter som f.eks. bassespill holder på å forsvinne.

2.2 HVORDAN FREMME BASSEAKTIVITETEN?

Vi har tidligere funnet ut at samfunnsforandringene er en hovedårsak til at bassen holder på å forsvinne, og samfunnet vil stadig være i en evig forandring enten vi vil det eller ikke. Det blir da naturlig å se på om noe kan gjøres på dette området for å snu denne trenden. Det finnes samfunnsforandringer som er vanskelige å gjøre noe med.
Medienes inntog i samfunnet setter sitt preg på barna. Med et så stort og lokkende utvalg som vi nå har i “passive” aktiviteter (henv. pkt. 2.1.2.), så er det naturlig at barna bruker mer av sin fritid på dette. Undersøkelser viser at barn tilbringer mye mer tid foran TV-apparatet nå enn før i tiden. De voksne begynner etter hvert å skjønne at dette kan bli et problem. En mulig løsning kan være et samarbeid mellom skole og hjem. Foreldrene og læreren i en klasse kan bli enige om ca. hvor lenge (og hva) elevene daglig skal få se TV. Da vet barna at f.eks. frem til klokka seks så må de finne på noe annet.

Samfunnsendringene har også ført til at begge foreldrene ofte er ut i arbeidslivet, og da må jo noen passe barna. Skole-fritidsordningen er et tiltak som “nylig” er blitt opprettet p.g.a. denne utviklingen, og vi tror at denne ordningen har kommet for å bli. Dette synes vi ikke er ikke noe negativt tiltak, men her får barna rett og slett ikke tid til å kjede seg. Aktivitetene blir her ofte drevet i organiserte former, og når de har frilek får de også som regel mange aktiviteter/leker å velge mellom. Før i tiden var som regel mor hjemme, barna hadde ikke så mange leker å velge mellom og kjedet seg oftere. Gå ut å lek sa mor, og barna måtte finne på noe selv. Her kommer vi også inn på en annen samfunnsforandring som det er vanskelig å gjøre noe med, nemlig menneskenes økende velstand.
Vi kan ikke hindre at barna stadig får flere leker å velge mellom. De trenger ikke lenger bruke sin kreativitet for å slippe å kjede seg. Mange av de lekene og aktivitetene som var i bruk på mor og fars tid er borte. Det kan da være artig for de voksne (både foreldre og andre “primæroppdragere”) å vise barna noen av disse aktivitetene (som f.eks. basse). Her er det da viktig at de voksne viser hvordan dette kan gjøres, og hvis de voksne deltar så bør de ikke bestemme, men være med på barnas premisser.

Vi tror at for å få bassen “på banen igjen”, må barna få mere tid til frilek. Et inntrykk som sitter igjen hos oss er at de voksne av og til hjelper til litt for mye for å få barna inn i organiserte fritidsformer. Mange gjør det sikkert for at de bryr seg om barna, synes kanskje synd på dem og vil ikke at de skal kjede seg. Barna har en evne til å finne på ting selv , som vi tror mange voksne ikke alltid er like klar over.
Vårt inntrykk er at det har blitt gjort lite konkret for å fremme basseaktiviteten etter at den begynte å gå tilbake.
Et uoffisielt VM i basse foregår årlig i Trondheim i forbindelse med TMV-festivalen, men uten den store publisiteten. I forbindelse med disse begivenhetene har det blitt skrevet en og annen avisspalte. Det er sikkert mulig å gjøre noe mer ut av denne årlige begivenheten, men vi går ut i fra at den økonomiske siden av saken setter grenser her. Høsten 1986 var det også et innslag om basse i TV-programmet Norge rundt, men det er det sannsynligvis de færreste som husker.

Hvordan skal man så konkret fremme denne “utdøende” kulturarven?
Vi tror at informasjon/opplysning er det første steget i prosessen for å øke basseaktiviteten. Hvem skal så gjøre dette? Da vi først og fremst har barn som målgruppe er lærere og fritidsklubbledere aktuelle personer i denne prosessen. Vi tror allikevel at kun personer med spesielt stor interesse for basse vil prøve å engasjere i dette arbeidet. Det finnes eksempel på hvor dette er gjort, også uten spesielt hell (henv. til vedlegg 3). Vi vil i alle fall prøve å bidra med vårt for å børste støv av denne særpregede trønderske kulturarven som bassen representerer, og ut i fra forslaget til den nye lærerplanen samt L-93 (generell del om tradisjoner), tror vi at vi har et godt utgangspunkt for å lykkes. I første omgang blir vi sannsynligvis de eneste til å utføre dette arbeidet (kallet), men etter hvert håper vi å få med flere spillere på dette laget. Vårt bidrag vil av økonomiske og tidsmessige hensyn begrense seg til grunnskolene i Trondheimsdistriktet.

Dette arbeidet er allerede startet. Det første vi gjorde var å utarbeide et idehefte om basse (se vedlegg). Dette heftet er ment brukt som et veiledningsdokument for de som ikke kan eller husker basse, men som kunne tenke seg å lære det bort til andre.
Ideheftet inneholder regler og spillemåte for basse samt en liste over ord og uttrykk som er relevant når en skal spille basse.
Så kontaktet vi Trondheim kommune avd. oppvekst for å finne ut hvem vi videre skulle henvende oss til. De henviste oss til kontaktpersonene for grunnskolene i de seks distriktene i Trondheim kommune for avd. oppvekst. Vi har nå begynt å kontakte disse personene for å høre om de er interessert i å videreformidle ideheftet som vi har laget til skolene de representerer, og hittil har vi fått kun positiv respons.
Når vi kontakter de forskjellige distriktsavdelingene oppfordrer vi dessuten at de sprer denne muligheten til evt. andre interesserte. I et distrikt var det en person som både var ansvarlig for skolene og fritidsklubbene, og han lovte at også fritidsklubbene som var tilknyttet “hans” distrikt skulle få informasjonen om dette ideheftet.
Hvis det oppstår respons (noe vi håper), vil vi gledelig være kontaktpersoner og evt. bistå hvis det trengs mer informasjon eller hjelp. Det kan f.eks. være et ønske om mer bakgrunnstoff, eller at vi skal komme på skolene og demonstrere hvordan basse kan spilles.

Mange lærere har selv erfaringer med bassespill, og da kan det bidra til at de videreformidler ideen til barna og viser denne “kunsten” slik de selv har lært den.
Vårt idehefte er ikke en fasit som må videreformidles. Det viktigste for oss er at basseaktiviteten kan blomstre opp igjen. Det er ikke mye utstyr eller plass som skal til for å drive denne aktiviteten, så når vi nå får spredd dette tilbudet, har vi tro på at bassens tid ikke er forbi. Vi vil vente å se hvordan responsen blir på de ovenfornevnte handlinger før vi evt. fordyper oss mer i vårt arbeid. Videre konkrete planer har vi ikke, men evt. videre arbeid kommer uansett ikke i gang før til høsten, for vi har valgt å få hele denne semesteroppgaven (inkl. ideheftet) vurdert før vi sender noe fra oss.

2.3 HVORFOR DRIVE BASSEAKTIVITET?

2.3.1 Generelt

Ved å spille basse er du med på å trene opp grov -og finmotorikk, sansemotorikk og sosiale ferdigheter. Når du spiller bruker du grovmotoriske bevegelser som å gå, løpe og hoppe. Det brukes også mer finmotoriske bevegelser som går på vipping, øye – hånd koordinasjon og heading.

Basse kan kanskje kalles en teknisk aktivitet ettersom det dreier seg om å ha kontroll over bassen . Teknikk bygger på fysiske, koordinative og psykiske egenskaper. I alderen 5-12 år er det funksjonelt å utvikle tekniske ferdigheter. Det organiske grunnlaget gjør at denne type motorisk læring bør komme i denne alderen. Likevel er bassespillet en så omfattende aktivitet at det passer for barn fra ca. 8 år og oppover. Det skyldes at det kreves noe teknikk og koordinasjon for å lykkes i aktiviteten. Basse er en aktivitet som det kan være lett å lykkes i, men det kan også være motsatt. Det avhenger av hva du behersker og hva du ikke behersker. I basse stilles det ikke så store krav til for eksempel styrke, men det kreves forholdsvis god koordinasjon. (Det betyr at det stilles krav til å samordne flere bevegelser). Koordinasjon kan defineres som evnen til å samordne kroppsbevegelser i forhold til hverandre og til omgivelsene (Treningslære, s.170). Den viktigste samordningen er mellom øye – fot. Øye – fot koordinasjonen er avhengig av synssansen og (selvfølgelig) trykk- og følelsessansen.

La oss ta et eksempel: En bassespiller står et stykke utenfor sin egen basserute og ser at bassen kanskje vil lande i basseruta hans. Spillerens øyne sender beskjed til synssenteret som bearbeider meldingene på bakgrunn av gammel erfaring og beregner straks bassens bane, hvor og når den vil lande. Flere nervesentra sammenholder sine erfaringer og konkluderer med at det kan være en mulighet for å nå fram før bassen lander i ruta. Spilleren har på bakgrunn av tidligere opplevelser selvtillit nok til å tro at han kan klare det og bestemmer seg for å prøve.
Nervesentrene samarbeider så likevektssansen (vestibulærsansen) får gitt melding til riktige muskler om å forskyve tyngdepunktet slik at kroppen kan være klar til å løpe i riktig retning mot landingsstedet.
Og så starter løpeturen….. . Nervesentrene må samarbeide perfekt for et godt resultat, de gir sine beskjeder til musklene. Nervesentrene får tilbakemelding fra trykk -og følelsessansen under føttene når beinet er i bakken og når det er i luften. Spilleren strekker den ene foten fram og treffer bassen i dens bane slik at den spretter utenfor basseruta.
Bravo, ropes det. Flott! Spilleren opplever mestringsglede, styrket selvbilde og sosial suksess. (Treningslære og Barn i vekst)

Bassespill kan altså være med på å trene opp sanseorganene og samarbeidet mellom sanseinntrykkene, nervesentra og musklene som utfører bevegelsene. Samordning av bevegelser krever at sanseinntrykkene fra de ulike sanseorganene samordnes med det arbeidet musklene utfører. For at en bevegelse skal skje raskt og mest mulig hensiktsmessig ut i fra en oppstått situasjon, må informasjonen via nervebanene gå uten hindringer eller forsinkelser. Utviklingen av nervesentra og nervebanene vokser og modnes etter som barna vokser og er avhengig av stimulering under veksten. I bassespill skjer ting fort, og uventede situasjoner dukker opp slik at det krever at spillerne har forholdsvis god sansemotorikk for å mestre dette spillet godt. En grundigere organisk analyse om sansemotorikk og hva som skjer i nervecellene og nervesentrene vil vi ikke gå inn på her.
Men i eksemplet som er nevnt ovenfor har vi kanskje andre som er med og spiller, men som aldri kunne tenkt seg å prøve noe sånt. Noens erfaringer er slik at de har gitt opp for lengst. Enkelte gjør forsøk, men har ikke gode nok nervebaner til å kunne koordinere sine bevegelser fort nok. De starter for sent, de evt. løper for langsomt og/eller de treffer ikke bassen.

Siden basse har noe konkurransepreg over seg ved at en går ut ved et bestemt antall mål imot seg, kan dette føre til at de samme spillerne går ut først hele tiden og at disse får svekket sin selvtillit. En måte å hindre dette er å tone ned det som går på antall mål og konkurransepreg.
Det trenger nødvendigvis ikke å være seieren som betyr mest i basse. Det er ofte en balansegang mellom det å ha det morsomt, vise kunster/triks og det å vinne.
Hvor konkurranseorientert bassespillet blir, avhenger av hvor stor vekt spillerne legger i det å vinne. Hvis en kutter ut den bestemte verdien som en spiller går ut av spillet på, blir konkurranseaspektet svekket. Da kan man likevel telle mål, men holde på så lenge en vil. På den måten unngår man at noen går ut av spillet før de andre. Likevel kan en utrope en vinner av spillet, den som har minst mål mot seg når de slutter av. Det viktigste er å ha det gøy når en spiller og ikke la konkurranseinstinktet ta over.

Alderen på barna bør være et medvirkende argument når en bestemmer seg for hvor mye det skal bety å vinne, om en i det hele tatt skal utpeke en vinner. Dette er tanker en må ha i bakhodet hvis en skal lære bassespillet til barn og unge.

Basse kan kalles en lek i den forstand at det er en aktivitet som er tilfredsstillende i seg selv, det vil si en aktivitet for aktivitetens egen skyld. Barna styrer selv reglene i basse og de får utfolde sin bevegelsestrang. Basse kan gi barna fysiske erfaringer slik at de blir fortrolig med egne bevegelsesmuligheter. De kan oppleve det å mestre grunnleggende fysiske ferdigheter. Basse kan være et fint redskap for å øve opp barns motorikk, koordinasjon, balanse og persepsjon.
Barna retter oppmerksomheten mot bassen og ikke egne bevegelser, slik at bevegelsene blir friere og mer spontane.

I tillegg til at leken hjelper barn å mestre grunnleggende fysiske ferdigheter, er den med på å gi barna sosial trening. I basse kan det oppstå en form for rollelek eller rollespill. Det kan f.eks. være ved tvilstilfelle om godkjenning av mål. Spillerne inntar hver sin rolle for å løse denne oppståtte situasjonen. I slike tilfeller kan to spillere stå hardt mot hverandre. Da må de andre spillerne ta meglerens rolle for å løse denne konflikten.
Når det spilles basse er det et sosialt samspill mellom deltakerne. De kommuniserer, samarbeider og forholder seg til hverandre. Som nevnt ovenfor kan det oppstå uenighet underveis i spillet og da trengs det konfliktløsning. Spillerne må sammen prøve å løse konflikten for at spillet skal kunne gå videre. Dette krever samhold slik at ikke noen overkjører andre og bestemmer alt.

Av og til er det slik at den som eier bassen har det siste ordet. Hvis han ikke får ha et ord med i laget har han et pressmiddel. Han kan ta bassen å gå! Likevel har vi opplevd at det utvikles et samhold i ei gruppe som spiller basse. Alle må tilpasse seg hverandre for at det skal fungere. Det dreier seg om å gi og ta hver sin gang. Ofte er det flertallet som avgjør uoverensstemmelser i gruppa. Dette er god sosial trening for deltakerne. De må ta hensyn til hverandre og forholde seg til de gjeldende regler og normer.

Motoriske ferdigheter som brukes mye i basse er på mange måter lik dem som brukes i fotball. Vi kan si at tekniske ferdigheter innlært i bassespill kan direkte overføres til fotball. I basse er det viktig å ha et godt mottak og å få kontroll over bassen. Deretter er det viktig å beholde kontrollen (vippe) til en får lagt en pasning eller et skudd. Det samme gjelder i fotball slik at vi kan si at basse er god trening for fotballspillere. Noe som styrker det er at mange RBK – spillere spilte mye basse. Vi kan nevne Odd Iversen, Ola By Rise, Sverre Brandhaug, Tore Lindseth og Svein Didriksen. Didriksen kunne fortelle at han som 19 åring debuterte på RBK i 1974. Da fikk han en kommentar fra tribunen som sa at han hadde spilt mye basse. Det kunne publikum se ved måten Didriksen behandlet ballen på, ved å bruke mye innsiden av foten. Innsiden av foten er mye brukt i bassespillet til å vippe med.
I fotball kreves det motoriske ferdigheter som styrke og kondisjon. Dette er ferdigheter som ikke brukes så mye i basse. Basse krever ikke at du er så godt trent for å klare å henge med for fullt. Noe som illustrerer det er at bassespillet har stått sterkt i “friker” miljøer.
I UFFA (ungdom for fri aktivitet) i Trondheim, står bassespillet fortsatt sterkt.

Hvorfor skal en da drive med basseaktivitet og hva gir bassespillet av nyttige ferdigheter og lærdom? Vi kan si at bassespillet har så mange likhetstrekk med fotball at fotballspillere kan bruke det som alternativ trening. Hvis forholdene ikke ligger til rette for fotball kan en alltids spille basse, det krever ikke så mye plass, tid eller utstyr. Basse er en variert aktivitet slik at det krever mange forskjellige bevegelsesmønstre. En trener opp et allsidig bevegelsesgrunnlag, både grov -og finmotorikk, og i tillegg er det en sosial aktivitet. Følelsen av å være med i en gruppe og å delta i fellesskapet er viktig del av bassespillet.

2.3.2 Hvorfor drive basse i grunnskolen

Som tidligere nevnt så var interessen for bassespillet størst midt på av 60-tallet. I den norske skolen ble det også spilt mye basse på denne tida. Vi har snakket med personer som gikk på skole i Trondheim i 60-årene (Stein Johansen og Svein Didriksen). En av dem kunne fortelle at det var fotballforbud ved skolen slik at de spilte basse i stedet for fotball. Noen av guttene møtte gjerne opp 20-30 min før skolestart for å spille basse. Det ble spilt mest i friminuttene, men også en del på fritiden. Det lå spenning i å stjele kritt til å tegne opp ruter, men det hendte at de ble nødt til å bruke steiner (kalkstein, murstein). Det ble mindre bassespilling på ungdomsskolen og denne trenden fortsatte i videre skolegangen.

På slutten av 70-tallet ble det malt opp basseruter i skolegården til mange Trondheimsskoler. Det som var litt merkelig med disse rutene var at de ble plassert så nær hverandre. Hvorfor basseruten ble tegnet opp på denne måten vet vi ikke, men kan rutenes plassering være helsefarlige? Når rutene ligger så tett kan det fort bli til at spillerne står å sparker hverandre på leggen når bassen befinner seg mellom rutene.
Vårt inntrykk av bassespillet i Trondheimsskolene i dag er at basserutene er i bruk, men ikke så mye som før. Et annet trekk vi har lagt merke til er at elevene ofte spiller med fotball, i stedet for basse. Årsaken til dette kan være at tilgjengeligheten til fotballer er større enn tilgjengeligheten til punkterte sykkelslanger.

En mulighet for å snu denne trenden kunne vært å ta inn basse i kroppsøvingsfaget. I høringsutkastet for ny læreplan i kroppsøving (L-97, s.1) står det at: “Gjennom et allsidig utvalg av aktiviteter vil elevene få et grunnlag for å velge trenings -og/eller mosjonsformer som passer til deres egne interesser og forutsetninger, og som gir utvidet mulighet til sosialt samvær i fritida”.
Å spille basse kan være en av disse aktivitetene som er med på å gi elevene den gleden ved å være i bevegelse.

Hvis vi går dypere inn i høringsutkastet for ny læreplan for kroppsøving finner vi at grunnleggende bevegelsesaktiviteter som systematisk stimulerer sanser og øver motorikken, skal være kjernen i kroppsøvingsfaget på småskoletrinnet (1-4 klasse). Det er her et mål (sansemotorisk) at barna hver dag skal få erfaring med aktiviteter som stimulerer hele sanseapparatet. De skal øve opp motorisk koordinasjon og presisjon i bevegelsene sine, slik at den fysiske ferdigheten blir en ressurs i lek og samvær med andre barn.
På mellomtrinnet (5-7 klasse) er grunnleggende sansemotorisk trening fremdeles viktig. Barna skal oppleve glede og spenning ved å mestre stadig nye utfordringer i lekpreget fysisk aktivitet. Under mål for samarbeid og sosialt samvær står det at ved å ta hensyn til hverandre og respektere regler skal de utvikle glede over å ta del i ulike typer aktivitet som krever fysiske ferdigheter.
På ungdomstrinnet (8-10 klasse) står det at aktiviteter fra mellomtrinnet skal kunne føres videre og utdypes. Det blir lagt mer vekt på å analysere og vurdere aktivitetene, med tanke på at elevene skal finne fram til aktuelle fritidsaktiviteter. Et mål innen fysisk aktivitet og helse er at elevene skal bli fortrolige med egne evner og forutsetninger i ulike aktiviteter innenfor lek og idrett, og med de ulike tilbudene i lokalmiljøet.
Det står også at den norske idrettskulturen er mangfoldig og varierer i utbredelse og omfang. Det får virkning for utvalget av idretter ved den enkelte skole. I noen miljø er det viktig å styrke den lokale idrettstradisjonen, i andre miljø er det ønskelig og nødvendig å innføre nye idretter (Basseaktiviteten kan kanskje ikke kalles en idrett, men den har tradisjoner flere steder i landet).
Å innføre eller styrke basseaktiviteten kan kanskje bli en av kroppsøvingsfagets oppgaver i framtiden.

Basse kan også få inntreden i andre fag enn kroppsøving. Hvis det finnes en bassetradisjon ved et sted kan det være interessant å se på bassens opprinnelse og opphav i historietimene. I tillegg kunne det å lage en basse vært en fin formingsaktivitet. Elevene i skolen har behov for frilek uten innblanding fra voksne. Basse er en aktivitet som krever lite ressurser, lite plass og som kan spilles så og si overalt. Hvis barna lærer å spille basse trengs det ikke mer tilrettelegging fra voksne. Det trengs ikke å tegne opp ruter for barna, det kan de gjøre selv. Ved at elevene selv får bestemme hvor og hvorfor de vil spille basse gir det kanskje økt interesse for aktiviteten.

Hvis vi ser på utformingen av mange skolegårder, er mange av dem små, lite utfordrende og har få lekeapparater. De gir kanskje ikke elevene de utfordringene de trenger for innlæring av motoriske ferdigheter. Basse kan være med på å gi elevene motorisk læring og erfaring i en skolegård, som f.eks. har et lite attraktivt og utfordrende område. Alle skoler må ta hensyn til økonomi og ressurser når de skal utforme eller forandre utearealet ved skolen. Det begrenser ofte muligheten til å lage et godt uteareal som tilrettelegger til rette for allsidig motorisk utvikling. Bassespillet trenger ikke disse ressursene, det trengs ikke å bli tilrettelagt for engang. Basse kan spilles overalt bare man har en liten flate av asfalt, grus eller gress.

Jenter har fra gammelt av spilt lite basse. De har kommet mer med etter hvert, noe som vi også har sett i fotball der jentene nå er med for fullt. Vårt inntrykk er at jentene er med på lik linje som guttene og spiller basse.
Mange jenter vil ikke spille fotball eller drive andre idretter sammen med gutter. Det kan skyldes guttenes styrke og voldsomhet. Basse gir ikke rom for voldsomheter og sammenstøt. Spillerne befinner seg i hver sin rute og kroppskontakt er nesten ikke lov. Dette kan gi jentene trygghet slik at de synes det er gøy å spille basse.

3.0 KONKLUSJON

3.1 MÅL OG FUNKSJON

Om vi oppnår de mål vi har satt oss med denne oppgaven, vil vi ikke finne ut før det har gått en tid. Det kommer an på hvor godt vi får spredt vår informasjon til skolene og andre institusjoner. Videre er vi avhengige av lærere og andre som mottar ideheftet, og hvor aktivt de bruker det slik at elevene kan få glede av det. Vi får bare vente og håpe.
Uansett mener vi at det har blitt- og vil bli lagt ned en god del arbeid for å prøve å “gjenopplive” bassekunsten. Oppgavens funksjon vil i første rekke være å gi folk som er interessert i å videreformidle bassetradisjonen.
Våre intensjoner er at dette ideheftet skal fungere som en støtte for de som har lyst å lære bort bassekunsten.

3.2 VEIEN VIDERE

Noe av veien videre har vi av naturlige grunner valgt å plassere mot slutten i pkt. 2.2 (hvordan fremme basseaktiviteten?). Det dreier seg om den evt. videre veien hvis vi får god respons på våre tiltak. Uavhengig av den responsen vi mottar, synes vi at det grunnlag for å jobbe videre med dette, både i og utenfor skolen.
Vi har gjennom denne oppgaven at bassen kan gi barn mange positive tilskudd. Barna øver opp sine motoriske utvikling samtidig som at bassespill gir mye sosial læring.

I høringsutkastet til L-97 så står det at det skal legges større vekt på frilek. Videre står det i L-93 (generell del) at en skal ta vare på og utdype elevenes kunnskap til den lokale tradisjonen. Dette mener vi er begrunnelser gode nok for at det må jobbes videre for bassens eksistens. Vi har i alle fall satt oss som mål at vi vil bruke denne aktiviteten i vår yrkesutøving.

Vedlegg: Idehefte

Innledning

Basse er en aktivitet som har stått sterkt i Trondheim og spesielt i skolene. De siste 30 årene har basseaktiviteten gått tilbake og det er kanskje mulig at den forsvinner helt. For å hindre at denne tradisjonen blir borte håper vi at mange tar på seg å formidle denne lokale kulturarven videre. Lykke til!

Basseaktiviteten oppsto trolig rundt århundreskiftet på samme tid som fotballen kom. Basse har mange likhetstrekk med fotball både i spillemåte og regler. Årsaken til at basse dukket opp kan ha vært fotballforbud på skoler, plassmangel og at det var dyrt kjøpe en fotball. Det ser ut til at Trondheim er sentrum for spredningen av bassespillet. Ingen andre steder i landet er bassespillet så utbredt som i Trøndelagsregionen, selv om det spilles basse mange steder rundt omkring i landet. Det spilles også basse flere steder i utlandet. Det er registrert basseaktivitet både i Amerika, Asia og Afrika.

Barn bør drive basseaktivitet fordi det gir dem nyttige kunnskaper og ferdigheter. Basse er en sosial lekpreget aktivitet. Gjennom lek med andre lærer barna å fungere sosialt. De må forholde seg til andre, kommunisere og samarbeide for at denne leken skal fungere. Basse er med på å gi barna motorisk utvikling. Basseaktiviteten stiller krav til samordning av kroppsbevegelser i forhold til hverandre og til omgivelsene, spesielt øye – fot koordinasjon. Ved å spille basse stimuleres sanseapparatet og barna utvikler sin sansemotorikk. Teknikk er også en del av bassespillet. Å få kontroll over bassen og beholde kontrollen gir barna muligheter til å utvikle tekniske ferdigheter. Disse ferdighetene kan f.eks.overføres direkte til fotball hvis barna har interesse for det.

Skolen får snart nye læreplaner (L-97) som vi må rette seg etter. De signalene som er gitt sier blant annet at kroppsøvingsfaget skal og legge større vekt på lek. Den generelle delen av L-93 sier dessuten at en skal ta vare på og utdype elevens kunnskap til den lokale tradisjon (bassen betrakter vi som en trøndersk kulturtradisjon). Basseaktiviteten gir rom for lek og mange steder er det en lokal tradisjon å spille basse. Det gir muligheter for at basseaktiviteten kan brukes i undervisningen på skoler. Å lage en god basse er ikke enkelt og før i tiden ble det sett på som en hemmelig håndverkskunst. Det kan f.eks. være en fin formingsaktivitet å la barn lage basse på skolen.

Trondheim, mars 1996

Hans Lervik og Per Johnny Teigene

Regler og spillemåte

Basse har aldri vært en organisert idrett/aktivitet. Det har medført at det ikke har blitt utarbeidet et reglement på samme måte som i organiserte idretter (f.eks. fotball). Basse kan spilles på mange forskjellige måter, og det er opp til spillerne å avgjøre hvilke regler de vil spille etter. Spillerne må på forhånd bli enige om reglene slik at det ikke oppstår uenighet eller krangling. Måten å spille basse på varierer fra sted til sted, men hovedtrekkene er de samme overalt.
Vi vil lage et oppsett med regler som kan brukes i basse, men det er ikke noe i veien for å spille med andre regler. Våre regler er fra Trondheim og er i hovedsak hentet fra det uoffisielle “basse VM” i Trondheim i 1986. Til slutt vil det følge med en oversikt over ord og uttrykk (med forklaringer), som forekommer i basse.

De som skal være med å spille, streker opp hver sin rute i nærheten av hverandre (hvis det ikke finnes ferdigmerkede ruter). Basserutene (sirkler) og de bør ha en diameter på 1,5-2m. Det er en fordel om det er minst en halv meter mellom nærliggende ruter (fra strek til strek). Størrelsen på rutene må tilpasses alderen på deltakerne. Spillerne rullerer ved mål, det vil si at alle skifter rute i en bestemt retning (med urviserne). Hvis rutene er tegnet hulter i bulter må spillerne skifte rute etter forhåndsbestemt mønster.

Det kan være fra 2 deltakere og oppover, men blir det for mange medfører det at aktiviteten blir mindre intens og at noen kanskje faller utenom. Vi er av den oppfatning at 3-8 spillere er et passe antall deltakere.

Alle spillerne står i hver sin rute når bassen settes i spill. Spillet går ut på å hindre at bassen treffer inne i sin egen rute, og å få bassen ned i de andres rute. Alle spiller mot alle. Det er derimot lov til å gå sammen for å prøve å lage mål på enkeltpersoner. Når bassen treffer bakken i en rute blir det mål og da skifter spillerne ruter i det forhåndsbestemt mønsteret. Godkjenning av mål skjer når hele bassen er innenfor streken på ruta.

Når bassen treffer bakken utenfor noen av rutene, eller på streken til rutene, er bassen ute av spill. Bassen er også ute av spill ved hands, høyt spark, stamp og angrep på motspillere (jmf.fotballregler). Spillerne har ikke lov til å angripe hverandre og kroppskontakt er nesten ikke lov. Når bassen har vært ute av spill eller det er blitt mål, settes spillet i gang ved at en av spillerne tar bassen i hånda og foretar et tilslag på bassen med foten.
Å sette bassen i spill kalles opplegg og foretas av den som får tak i bassen etter at den har vært ute av spill. Hvis bassen går direkte i en av rutene ved opplegg stilles det krav til at bassen må ha vært over spillernes knehøyde for at målet skal kunne godkjennes. Dette gjelder ikke hvis bassen blir berørt av andre før den treffer inne i ruta.

Alle kroppsdeler unntatt hendene kan brukes i spillet, men ved igangsetting av spillet brukes kun foten. Hvis en spiller forsettelig berører bassen med hendene (hands) dømmes det straffe. Straffen taes av sistemann som berørte bassen før handsen. Straffetakeren må ha begge føttene inne i sin egen rute når straffen taes. Bassen legges på den ene foten og skal vippes i ruten til den som handset. Den som handset må la en fot berøre bakerste del av ruta og ikke røre seg før straffetakeren løfter foten med bassen eller vipper den. Den som handset skal da prøve å forhindre at bassen faller i sin egen rute. Treffer bassen i ruta til den som handset blir det selvsagt mål.

Spillerne må normalt holde seg innenfor sine egne ruter når bassen er i spill. Unntaket er hvis en spiller tar med seg bassen ut av ruta (merk at spilleren har bassen) når den er i spill ved at han vipper/trikser, bassen ligger på panna eller at bassen sitter fast mellom beina o.l.
Forannevnte spiller kan gå mellom rutene, men ikke inn i andre sine ruter. En kan frakte bassen med alt utenom hendene, og man har ikke lov til å bruke hendene til å plassere bassen et sted på kroppen for transport. Det må skje med andre kroppsdeler og når bassen er i spill.

Spillerne må selv ha kontroll på hvor mange mål de har fått. Sammen kan spillerne på forhånd sette en grense for hvor mange mål de skal spille til. F.eks. en går ut av spillet når en har fått 10 mål. Den spilleren som står igjen til slutt, etter at alle andre har gått ut, har vunnet.
Spillet kan avsluttes når som helst og da er den spilleren med minst mål seierherre.

Når spillere går ut av spillet kan de tomme rutene gjøres om til “dauruter”, friruter eller “blakkaruter”. Den av de gjenværende deltakerene som først setter foten ned i den tomme ruta, avgjør om basseruta skal være “daurute”, frirute eller “blakkarute”.
Hvis bassen faller i en “daurute” straffes den spilleren som sist berørte bassen med et mål. Treffer bassen i ei frirute skjer det ingenting, ruten blir da å betrakte som området utenfor rutene. Hvis bassen treffer ei “blakkarute” medfører det at den spilleren som sist berørte bassen går ut av spillet. Spilleren er “blakka”.

Begrep og uttrykk

HANDS:
Det er ikke lov til å bruke hendene i basse. Når en spiller berører bassen med hånda med vilje kalles det hands. Når en spiller handser dømmes det straffe.

STRAFFE:
Straffe dømmes når en spiller har handset. Straffen taes av den som berørte bassen sist før handsen. Den spilleren som hanset må stå med en fot på rutestreken. Foten skal berøre ruten lengst bort fra den som tar straffen. Den som tar straffen har en fot på rutestreken nærmest ruten til den som handset. På denne foten legges bassen, og spilleren skal prøve å vippe bassen i motstanderens rute. Motstanderen har ikke lov å røre seg før bassen har forlatt foten og det er ikke krav om at bassen må være over knehøyde.

OPPLEGG:
Når bassen har vært ute av spill settes den i spill igjen ved et opplegg. Opplegget taes med et tilslag med foten. Opplegget taes av den spilleren som fikk tak i bassen etter at den var ute av spill. Hvis bassen går direkte i ei rute fra opplegg settes det krav til at bassen må ha vært over knehøyde. Opplegg kan taes fra egen rute eller fra det stedet den ble plukket opp.

DAURUTE:
En daurute er en tom rute som gir mål til de spillerne som klarer å treffe ruta. Hvis bassen havner i ei daurute er det den spilleren som sist berørte bassen som får et mål imot seg.

FRIRUTE: Ei frirute er ei tom rute som ikke har noen praktisk betydning. Friruta blir å betrakte som et friområde på lik linje med området rundt basserutene.

BLAKKARUTE:
Ei blakkarute er ei tom rute og spillere som treffer i ruta blir blakka, det vil si at de går ut av spillet.

BLAKKA:
Når en person går ut av spillet, sier vi at han er blakka. Den som blir blakka må vente til en ny omgang for å være med. En blir automatisk blakka hvis en får bassen i ei blakkarute.

POTTE:
Det kalles potte når en spiller holder bassen i ro mellom kroppsdeler. Det kan for eksempel være mellom knærne, mellom tennene o.l. Det er ikke lov å lage mål direkte fra potte. Det vil si at hvis en spiller har bassen i munnen og slipper den ned i en rute så underkjennes målet. Spilleren må slippe bassen fra potte og berøre en annen kroppsdel før han/hun får evt. mål godkjent

VIPPING:
Vipping eller triksing er en måte å frakte bassen med seg eller holde den i spill. Det er på samme måte som i fotball og går ut på å holde bassen i lufta. Hvis en spiller vipper i egen rute og bassen faller i ruta blir det dømt mål. Hvis spilleren befinner seg utenfor ruta og bassen faller utenom rutene skjer det ingenting. Da er det bare å ta opp bassen og foreta et opplegg.

BASSERUTE:
En basserute er egentlig en sirkel som bør ha en diameter på 1,5-2m og avstanden mellom nærliggende ruter bør minst være en halv meter, men det mest brukte er at avstanden mellom nærliggende ruter er lik rutenes diameter. Rutene kan tegnes med kritt, fargestifter eller lignende på asfalt. De kan lages med foten eller en pinne i grus eller snø. Her er det bare å bruke fantasien og de redskaper en har.

MÅL/PRIKKER:
Mål eller prikker, som det også kalles, dømmes kun når hele bassen faller i bakken innenfor basserutens streker. Hvis bassen havner på streken er bassen ute av spill.

ROTERING /ROKKERING:
Ved alle mål skal samtlige spillere skifte rute. Spillerne skal rotere med urviserne til en av de nærliggende rutene. Hvis basserutene er tegnet opp uten noe bestemt mønster kreves det at spillerne blir enige om hvordan rokeringen skal foregå.

Å lage en basse

Det er mange måter å lage en basse på. Da vi gikk på barne- og ungdomsskolen brukte vi votter (som vi tumlet sammen) og ¼ l. melkekartonger som vi klemte ned toppen på. Dette var nødløsninger hvis vi ikke hadde “ordentlig” basse. Den “ordentlige” bassen skal være laget av en sykkelslange. Først etter at sykkelslangene var lappet et par ganger og måtte byttes, fikk vi bruke dem til å lage basse med, for sykkelslanger var ikke noe vi fikk kjøpe for så å “ødelegge” med en gang. Vi vil her nevne noen måter hvordan en kan lage ulike typer basse av både sykkelslange og gummistrikk.

* Det som trengs er en sykkelslange (evt. gummistrikk), ei snor og ei saks. Snora bør være sterk, for at bassen ikke skal gå i stykker med en gang. Snora må heller ikke være for tykk slik at bassen blir god å spille med.

* Først klipper en opp ca. halve sykkelslangen (på tvers) slik at det blir mange små ringer. For at bassen skal bli best mulig anbefales en ringbredde på 2-3 millimeter.

* Enringsbasse: Trer ringene tett inn på ei snor (ca. 20 cm.) og knyter den godt sammen.

* Toringsbasse: Lager to enringsbasser som blir trædd gjennom hverandre.

* Treringsbasse: Samme prinsippet som ved toringsbassen, men her brukes tre enringsbasser.

* 8-tallsbasse: Trer ringene inn på ei lang snor (ca. 35-40 cm.) og knyter den godt sammen. Vri denne ringen til et åttetall. Brekker så åttetallet på midten og knyter topp og bunn sammen.

* Gummistrikkbasse (brukt i det uoffisielle basse VM i 1986): Tar to snører (ca. 50 cm. hver) og knyter dem sammen på midten og en får et snøre med fire like lange ender. Trer på 100 strikk (kontorstrikk størrelse nr. 14) på hver snorende. Til slutt knytes de fire løsendene sammen slik at bassen får en passe størrelse. Klipp av evt. snøre som blir til overs. Det kan selvfølgelig brukes sykkelslangeringer til å lage denne bassen også.

* En god basse bør hverken være for løs eller fast. Den skal en passe spenst og sprett som er nødvendig for å mestre vipping, heading, demping og annen bassebehandling som må læres for å mestre denne aktiviteten godt. En bra basse bør også ligge godt i hånda. Har ikke bassen likevekt kan en knyte den sammen med ekstra snor/hyssing for å skape dette.

Å kunne lage basse, ble før i tida sett på som en egen kunst. Det krevde mye for å få til en god basse. En person som kunne lage en god basse hadde status hos dem han spillte med. Det samme gjaldt for dem som eide en god basse.

Vi håper at dere nå kan få litt glede og nytte av dette ideheftet. Hjelp oss å ta vare på denne særtrønderske kulturarven som bassen representerer. Hvis det er noe dere lurer på eller ønsker å få vite noe mere om så er vi behjelpelig med det.

Lykke til !